Når kroppen fortsatt tror den har vondt
- Beate Warvik
- for 6 døgn siden
- 6 min lesing
Skrevet i brukerperspektiv av Elsabeth Westgård
Dette handler om hvordan hjernen lærer smerte, og hvordan vi kan lære den noe nytt
Mange kvinner som lever med vulvalidelser opplever noe som kan være vanskelig å forstå, både for seg selv og for andre.
Selv når man endelig har fått behandling, operasjon, eller på annen måte fått orden på det som skapte smertene, kan kroppen fortsatt oppføre seg som om smerten er der.
Det er ikke fordi du innbiller deg noe. Det er fordi hjernen din har lært smerte.
Og dette er faktisk helt normalt.
Når hjernen lærer smerte
Når kroppen opplever smerte over lang tid, begynner nervesystemet å beskytte oss. Hjernen blir mer og mer oppmerksom på signaler fra området som har gjort vondt.
Dette er egentlig en fantastisk beskyttelsesmekanisme. Problemet er bare at den kan bli for flink.
Etter måneder eller år med smerter kan hjernen begynne å reagere automatisk:
– muskler spenner seg– nervesystemet blir overfølsomt– berøring tolkes som fare– kroppen går i beskyttelses modus
Selv når det opprinnelige problemet er borte, kan kroppen fortsatt reagere som om den må beskytte seg.
Det betyr ikke at noe er galt med deg. Det betyr bare at hjernen trenger å lære noe nytt.
Når underlivet har vært skrudd av
Mange kvinner med vulvasmerter gjør det samme, helt ubevisst.
Vi kobler ut underlivet.
Det blir litt som å slå av en rekke brytere:
– lyst– berøring– følelse– kontakt med kroppen
Dette er en helt naturlig reaksjon. Når noe gjør vondt, trekker kroppen seg unna.
Problemet er at når smerten forsvinner, så er bryterne fortsatt av.
Kroppen trenger tid til å skru dem på igjen.
Min egen erfaring
Jeg oppdaget etter hvert noe viktig.
Så lenge jeg gikk og ventet på smerte, noe som er vanlig etter mange år med det, holdt kroppen seg i alarmberedskap.
Bekkenet var spent. Musklene jobbet konstant. Skuldrene var helt opp til hodet. Kroppen beskyttet seg.
Men da jeg virkelig begynte å forstå sammenhengen mellom smerte - spenning – frykt, begynte noe å endre seg.
Jeg begynte å slippe spenningene. Jeg valgte å slippe de.
Jeg sa til meg selv at dette går bra. Dette vil føles godt. Rett og slett snakket til meg selv for å overbevise hjernen min at det ble bra.
Og det var nesten utrolig hvor mye som løsnet.
Etter hver som spenningene avtok, avtok bekkenplagene. Kroppen roet seg. Underlivet fikk sakte, men sikkert komme tilbake.
Å lære kroppen trygghet igjen
Dette skjer sjelden over natten. Etter mange år med smerter må kroppen lære trygghet igjen. Og dette tar tid.
Noen ting kan hjelpe kroppen på veien:
Rolig berøring uten mål om sex eller prestasjon. Bare vennlig kontakt med kroppen.
Pust og avspenning, rolig pust ned i magen kan hjelpe bekkenbunnen til å slippe spenning.
Bevisst avspenning i bekkenet , mange går ubevisst og kniper hele tiden.
Rolige kroppsøvelser , yoga eller andre øvelser som roer nervesystemet.
Mange fysioterapeuter og sexologer arbeider også med dette gjennom:
– bekkenbunnsterapi– gradvis berøringstrening– øvelser som hjelper nervesystemet til å føle trygghet igjen
Dette handler ikke om prestasjon. Det handler om å gi kroppen din lov til å oppleve trygghet igjen.
Likevel er det å si høyt til seg selv at man ønsker forsøke, man ønsker kjenne, man ønsker å nyte.
Det blir nesten som å sette utfor en slalåmbakken å tenke at dette går til helvete.
Det er akkurat det det gjør. Du har alt bestemt det. Men å si at det går bra, dette klarer du, ja da går det bra.
(Ja tok det med som en sammenligning da jeg har erfaring av akkurat det å sette utfor en slalåm bakke, og jeg først tenkte at jeg kommer ikke til å overleve dette. Men jeg måtte snu tankesettet mitt ellers hadde jeg neppe kommet fra det uten alvorlige skader. Og jeg kom trygt ned. Mens i motsetning til en gang tidligere, jeg tenkte at dette går ikke, dette klarer jeg ikke, så endte jeg opp på sykehuset med en alvorlig skulderskade som måtte opereres.)
Så ja tankens kraft er stor.
Å sette grenser, også når man er redd for å miste
Dette er også noe jeg ønsker å si høyt, fordi jeg vet mange kvinner kjenner seg igjen.
Når man lever med smerter i underlivet over lang tid, kan det oppstå en frykt for å ikke være “nok”.
Noen begynner derfor å presse seg selv til ting som egentlig gjør vondt, enten fysisk eller følelsesmessig, fordi man er redd for at partneren skal forlate en.
Man vil tilfredsstille. Man vil være den partneren man tror man burde være.
Men dette gjør ofte situasjonen verre.
Når kroppen opplever smerte og man samtidig presser seg selv til seksuell aktivitet som føles feil, kan det skape en dyp indre sorg, og ikke minst frustrasjon og spenninger.
Mange beskriver det som en sorg over å ikke kunne dele nytelsen på en ekte måte.
Etter hvert kan kroppen begynne å forbinde nærhet med stress, press eller plikt.Det som egentlig skulle vært glede og intimitet, blir noe man gruer seg til.
Derfor vil jeg si dette tydelig:
Du må ingenting som føles feil for deg.
Kroppen din fortjener respekt. Grensene dine er viktige.
En partner som virkelig er glad i deg vil ikke presse deg. En partner som elsker deg står sammen med deg ,også i motvind.
I brast og bram som jeg sier.
Når lysten sakte begynner å våkne igjen
For mange kvinner kommer også spørsmålet om lyst.
Når underlivet har vært koblet av i mange år, kan også lysten være borte.
For noen kvinner kan hormonell støtte være til hjelp. For meg personlig var testogel en viktig brikke for å vekke kroppen igjen. Det var med på å skru på systemet.
Men det er viktig å si: dette fungerer først når det fysiske problemet faktisk er løst.
Hvis kroppen fortsatt har smerte eller skade, vil ikke lysten komme tilbake bare ved hjelp av hormoner.
Men når kroppen er klar, kan slike ting noen ganger være med på å gi den lille gnisten som hjelper underlivet til å koble seg på igjen.
Til deg som har levd med smerter lenge
Hvis du endelig har fått orden på det som skapte smerten, betyr ikke det at reisen er over.
Den går bare inn i en ny fase.
En fase hvor du sakte kan:
– skru på bryterne igjen– bli kjent med kroppen din på nytt– gi underlivet lov til å våkne
Og kanskje oppdage at kroppen din fortsatt rommer mer liv, mer varme og mer nytelse enn du trodde var mulig.
En siste ting jeg vil at du skal huske
Det er ikke noe galt med deg. Og det du opplever er helt normalt.
Kroppen din har bare lært en veldig sterk måte å beskytte deg på.
Og akkurat som hjernen kan lære smerte, kan den også lære trygghet.
Gi kroppen din tid. Gi deg selv omsorg. Og ikke minst gi deg selv lov til å sette grenser.
For kroppen din tilhører deg.
Og den fortjener både respekt, tålmodighet, og en dag også glede og nytelse igjen.
Vi er alle forskjellig og opplever alt forskjellig. Det viktigste er at DU gjør det som føles riktig for DEG.
Stå frem, fortell dine nærmeste hvordan du har det. Det er bare DU som lider under å ikke dele hvordan du har det.
Og ingen kan hjelpe deg eller forstå deg om du ikke selv forteller hva du trenger og hvordan du har det.
Vulvalidelser er en sykdom, en ekte lidelse. Ikke noe du har påført deg selv eller innbiller deg.
Det er ekte og reelt. Du trenger forståelse og du trenger omsorg.
Hvis alle sitter inne i skammekroken vil det ikke bli endringer. Så aldri tenk at det du har ikke er viktig for andre å vite ,eller at det kanskje ikke er noe i forhold til andre osv.
For det er akkurat det å kunne dele med andre, mange har opplevd at de har også hjulpet andre. Og stå alene med en sykdom er utrolig vanskelig og ensomt.
Jeg oppfordrer nok engang kvinner til å legge bort skam og flauhet. For problemene er ikke synlig vist ett par snakker om det.
Om du brekker ett bein og får gips på vil de rundt deg hjelpe deg og gi deg støtte.
For det er synlig når du halter rundt med gips og krykker.
Men å gå rundt med alle de plager man har med en vulvalidelse som faktisk innebærer at livskvaliteten endres betraktelig, det skal bare holdes skjult???
Hvordan skal de rundt vite hvordan de kan hjelpe deg når du later som alt er bra?
Alt dette er med på å gjøre hverdagen din enda mer vanskelig og dette setter seg i kroppen.
Så i tillegg til Vulvalidelser får du også andre utfordringer. Som IBS, muskel og ledd plager osv
Kroppen går helt i lås og alt blir veldig tungt og vanskelig. I tillegg vet man ikke helt hvor man skal henvende seg. Og helsekøene er lange..
Så kjære vakre du, ta vare på deg selv, for du er verdt så mye mer enn du tenker selv. Og ikke lid alene.....vi er mange mange som forstår akkurat hvordan du har det.
Kom ut, kom frem🩷
og ta kontakt med oss i Vulvaforeningen, så kanskje vi kan hjelpe deg videre på veien.
