I FUCKING DID IT👏👏👏👏
- Beate Warvik
- 17. mars
- 5 min lesing
Skrevet i brukerperspektiv av Elsabeth Westgård
Du synes kanskje bildet er ekkelt, eller teit, eller kanskje vulgært? Barnslig? Eller kanskje du tenker: «Hvordan tør hun?»
Men ofte er det nettopp slike bilder som vekker nysgjerrighet. Og derfor vil jeg fortelle hvorfor jeg laget akkurat dette bildet.
Bildet har jeg laget til en t-skjorte til meg selv. Jeg har kjempet så hardt for å bli "pulbar" Så det er en hyllest til meg selv for at jeg klarte det alle sa var umulig, og til og med sa at jeg måtte bare lære meg å leve med dette, slik det var👏🤗
MEN ikke denne jenta nei. Så dette er min historie, hvor jeg deler både gode og vanskelige erfaringer, Men akkurat i dag er det bare glede. 💝
Jeg ønsker å dele litt om min behandlingsreise med Lichen Sclerosus (LS), i håp om at det kan være til hjelp eller inspirasjon for andre. Ikke minst for å gi håp.
Over tid har jeg gjennomgått flere runder med PRF-behandling (Platelet Rich Fibrin). Dette er en behandling hvor kroppens egne vekstfaktorer brukes for å stimulere vevsheling og forbedre hudkvaliteten i det affiserte området. Jeg er så evig takknemlig til Heidi Solberg ved DermaFin i Ulefoss, som tok kontakt og fortalte at hun drev med PRF underlivs behandling. Så det startet med denne telefon samtalen, hvor ingen lovnader ble gitt, men det vekket likevel ett håp. (Det kommer eget innlegg om henne neste gang)
Og med håp kom også viljen til å sette i gang.
Selv om PRF gav stor bedring, og gjorde meg symptomfri, gjensto det fortsatt et anatomisk problem som gjorde samleie umulig. Derfor ble neste steg en spalteoperasjon, et kirurgisk inngrep hvor arrvev, ekstra hud og stramninger åpnes opp for å bedre funksjon og elastisitet.
Operasjonen i seg selv er bare én del av behandlingen. Men nå ble den utført på frisk hud. Og frisk hud har selvsagt ett bedre utgangspunkt for healing enn syk hud. Rehabiliteringen etterpå er minst like viktig.
For meg handlet dette om:
• Gradvis tilvenning av vevet(tøying)• Tålmodighet i tilhelingen (ikke lett for med ADHD)• Aktiv egeninnsats i opptrening og tilpasning (Det meste måtte jeg finne ut selv)
En viktig del av prosessen var også det mentale aspektet. Etter lang tid med smerter kan hjernen utvikle en sterk forventning om smerte. Derfor ble det viktig å gi kroppen nye erfaringer som er gode.
En uke etter operasjonen startet jeg også med Testogel, noe jeg opplevde bidro til mer energi og libido og dermed også mot og lyst til å forsøke samleie igjen når kroppen var klar. (Og den var klar før kroppen egentlig var klar, så det var en utfordring. Det MÅ nevnes at jeg har målt verdiene hos lege, som viste at jeg ikke hadde noe. Og ja kvinner har også testosteron. Men min kropp var omtrent på null)
Etter en periode med tilheling og egeninnsats valgte jeg å forsøke samleie og opplevelsen var svært positiv. Overraskende positiv. (har mange år å ta igjen🤭)
Dette har vært en lang prosess med behandling, kirurgi og rehabilitering. Den har vist meg hvor viktig en helhetlig tilnærming er: medisinsk behandling, kirurgi ved behov, egeninnsats, mental tilpasning og ikke minst et sunt og riktig kosthold. Det kan ikke formidles nok.
Jeg deler dette fordi jeg håper flere kvinner med LS kan få vite at det finnes behandlingsmuligheter, og at veien tilbake til et fungerende seksualliv for mange faktisk er mulig.
MEN det har vært en lang kamp.
Behandlinger. Operasjon. Tålmodighet. Egeninnsats. Mentalt arbeid. Ikke minst penger.
Hjernen sender signaler til nervene, og kroppen er i en konstant flukt tilstand, så dette er også en mental snuprosess. Jeg har klart den alene, uten profesjonell hjelp, men det krevde tro, vilje og utholdenhet Og at jeg aldri ga opp.
Man må tro på at det kan bli bedre, selv når veien er full av humper.
Og det viktigste av alt er kanskje ikke bare at det gikk bra rent fysisk.
Det er følelsen av å få tilbake en del av seg selv.
Å kunne kjenne gode følelser i kroppen igjen.Å være lett og yr i kroppen.Å ikke lenger være styrt av frykt for smerte.Å kunne være nær et annet menneske. Kunne klemme og kose med kjæresten uten å være redd... redd for at han skulle tro at det skulle føre til noe som ikke lot seg gjøre..
Det er noe dypt menneskelig i det. Nesten euforisk.🥰
For meg handler dette om mer enn bare et vellykket resultat.
Det handler om å ta livet tilbake.
Å kjenne at kroppen min fortsatt er min. Å kunne føle meg hel igjen. Å kunne kjenne på det å være kvinne uten smerte og uten følelsen av å ha et «barbiedukkekjønn».
Det er en frihet jeg nesten ikke kan beskrive.
Det er helt fantastisk. 🩷
Og derfor håper jeg av hele mitt hjertet at flere kvinner kan få oppleve det samme.
For det finnes håp!
MEN, og dette er viktig, hvis du er helt overbevist om at du aldri blir bedre, da blir det også vanskelig å komme dit.
Du må ha et mål. Du må tro på det du gjør. Stole på prosessen.
Dessverre finnes det ingen som kan trylle oss friske. Dette er en kamp mange av oss må kjempe selv.
Men jeg kjemper også for dere.!!
Jeg har gått veien alt, og vet hvor tung den kan være.
Men jeg kan også si dette:
Det var verdt hvert eneste kamp-pust.
Nå skal jeg nyte tiden som kommer og legge den tunge perioden bak meg. Samtidig vil jeg fortsette å kjempe for dere, slik at flere kan få det bedre.
For jeg er et levende bevis på at det kan bli bedre.
Man må bare aldri gi opp.
Husk også dette: En vanskelig periode i livet er nettopp det ; en periode. Og en periode i livet er bedre enn noe som varer for resten av livet.
Og som en liten tilleggsopplysning: Mine tidligere, svært plagsomme bekkenplager forsvant som dugg for solen. Alt henger sammen i kroppen. Nå kan jeg gå normalt igjen, uten stramme muskler i lyske eller bekken.
Livet er rett og slett herlig. Og nå er det snart vår 🩷 Trenger du hjelp eller ett vennlig dytt, så ta kontakt. Noen ganger er det bare en samtale som er nok til at man setter i gang for å kunne starte endringer til noe bedre, for seg selv.
Og til dere som er helsepersonell. Husk det at hva dere formidler til pasienter er uhyre viktig. De aller fleste stoler på dere, og når dere sier at det IKKE er håp, så tar du ALT håp fra denne pasienten. Ingenting er umulig før det umulige er bevist.
Det må endres i tankesett hos dere også. Jeg vet kvinner ikke gir like stor mynt i kassen som menn, MEN vi er like viktig for verden om prislappen er lav. Så endringer må på plass i mange sammenhenger.
Dere kan i allefall starte med å GI håp, enn å drepe det. Jeg har bevist at det nytter, fordi jeg IKKE trodde på hva dere sa. Jeg visste at det ikke stemte og gav meg heller ikke før jeg fant noen som trodde på meg og heiet på meg selv om de faglig sett kanskje innerst inne ikke trodde det var mulig. Men jeg viste for dem også, ikke bare meg, at ALT er mulig når man bare setter seg inn i det man må, og innhenter kunnskaper, og setter mål, og gjør alt man kan for å nå de målene. Slutt å fei oss unna. Og vær med å fremme de som jobber iherdig for å bedre kvinnehelse. Kanskje begynne å se litt utenfor den obligatoriske læreboka?
Skal det virkelig være slik i 2026, at vi må kjempe en enslig kamp for oss selv, for å bli hørt, sett og få hjelp?
