Når helsevesenet ødelegger livet ditt, hvem tar ansvar og hvem har ansvar, og hva gjør man?

Ansvarlig for innlegget er Elsabeth Westgård 10.04.2026

Det er ikke alltid sykdommen alene som ødelegger et liv.

Noen ganger er det årene etterpå. Årene med avvisning. Årene med å ikke bli hørt. Årene med leger som sier at «alt ser normalt ut». Der er ikke noe galt. Årene med feil kremer, feil råd, manglende biopsi, manglende henvisning og null oppfølging.

Du blir en kasteball.

Fra fastlege til gynekolog.

Fra gynekolog til hudlege. Fra hudlege tilbake til fastlegen. Ingen tar helheten. Ingen stopper opp. Ingen spør hva dette faktisk gjør med livet ditt.

Og mens systemet bruker år, mister du kanskje alt.

Nærhet. Samliv. Trygghet i egen kropp. Arbeidsevne. Søvn. Psykisk helse. Troen på deg selv.

For mange med Lichen Sclerosus kommer diagnosen først når skaden allerede har skjedd. Når huden er ødelagt. Når arr og sammenvoksninger er ett faktum. Når nervene brenner. Når intimitet er blitt smerte. Når livet aldri blir det samme igjen.

Og da må vi tørre å stille spørsmålet:

Bør ikke noen stilles til ansvar?

Når det ikke bare er sykdommen som skader

Det finnes en egen sorg i å vite at dette kanskje kunne vært unngått.

Hva om noen hadde lyttet første gangen? Hva om symptomene ble tatt på alvor? Hva om noen hadde kunnskap nok? Hva om riktig behandling kom før kroppen tok varig skade?

Dette gjelder ikke bare LS.

Det gjelder alle som har blitt sendt rundt i helsevesenet med smerter, symptomer og frykt uten å bli trodd. Fått feil behandling, feil medisin, feil oppfølging..

De som har mistet år av livet sitt. De som har fått varige plager fordi ingen fulgte opp. De som sitter igjen med følelsen av at helsevesenet gjorde mer skade enn sykdommen selv.

Den følelsen er ekte. Og den fortjener å bli tatt på alvor.

Hvor får man hjelp?

Hvis du kjenner at livet ditt er blitt ødelagt av feil vurdering, forsinket diagnose eller manglende oppfølging, finnes det hjelp og veier videre.

Pasient- og brukerombudet kan hjelpe deg gratis med råd, klage og veien videre. Du kan også være anonym. 

🔗 Pasient- og brukerombudet – offisiell side

Du kan også bruke Helsenorge sin side om ordningen, som forklarer hva de kan hjelpe med, hvordan du klager og hvordan du søker erstatning:🔗 Helsenorge – Pasient- og brukerombudet

De kan hjelpe gratis med:

• råd om rettigheter

• klage på manglende oppfølging

• hjelp til å formulere sak

• veiledning til Statsforvalteren

• hjelp før søknad til NPE (Helsenorge)

📞 Felles telefonnummer i Norge er 40 50 16 00. (Helsenorge)

Statsforvalteren kan opprette tilsynssak dersom du mener behandlingen ikke var forsvarlig, eller at du ikke fikk hjelpen du hadde krav på. (Helsenorge)

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er stedet du søker hvis manglende behandling, feilbehandling eller forsinket diagnose har gitt deg varig skade, økonomisk tap eller ødelagt livskvalitet. Husk at hovedregelen er at du må søke innen tre år fra du forsto at skaden kan skyldes behandlingen eller mangel på behandling. (Norsk pasientskadeerstatning)

Bare husk at de fleste får avslag. Og det er da du skal vite at ALLE avslag kan klages på. Bare husk å sende inn innen fristen. Men selv om det er slik at de fleste får avslag så ikke hindre deg i å sende klage eller erstatningskrav. Mange får likevel gjennom på klagen.

Dette handler ikke om penger men om å bli trodd!

Ingen erstatning kan gi deg kroppen tilbake. Ingen sum kan gi tilbake et sexliv, et samliv eller årene du mistet.

Men det kan gi noe annet, en bekreftelse. En anerkjennelse. Et svar på at dette faktisk ikke var greit.

At skaden kunne vært unngått. At noen ser det du har levd med. At du ikke «overdrev». At du hadde rett hele tiden. 

Og at du gikk mange år med lidelser før du fikk riktig diagnose. Selv om du fikk diagnose ble du kanskje glemt eller ikke fulgt opp videre. Og kanskje kan din klage også hjelpe til slik at det blir endringer i systemet, og at andre kanskje slipper gå gjennom det samme.

Anerkjennelse er noen ganger akkurat det som trengs for å begynne å bygge seg opp igjen.

Vi må slutte å tie om systemsvikt

Altfor mange, og da spesielt kvinner med intime, diffuse eller kroniske smerter blir ikke tatt på alvor.

De får høre at de må slappe av. At det sikkert er hormoner. At de er stresset. At det går over.

At det er psykisk.

(Og ja det å gå i årevis med store plager uten å bli trodd, kan selvsagt føre til psykiske lidelser.  Det er jo en stor belastning i seg selv å ikke bli hørt. I tillegg er sykdommen i seg selv en stor belastning.  )

Og mye andre ting..

Men noen ganger går det ikke over.

Noen ganger blir livet ødelagt fordi ingen lyttet mens det ennå var tid.

Da er det ikke bare trist. Da er det systemsvikt.

Og da må vi tørre å spørre:

Hvem tar ansvar for livet som gikk tapt?

Til deg som leser dette og kjenner deg igjen:

Du har virkelig lov å være sint. Du har absolutt lov å sørge. Du har lov å kreve svar. Og ja du har lov å kjempe for å bli hørt, også nå.

For det verste er ikke alltid sykdommen. Selv om det er ille...

Det verste er når ingen gjorde noe før det var for sent. At man ble ignorert, og plagene som er reelle ikke ble tatt på alvor.

Og så MÅ vi snakke om dette, ikke lide i stillhet. Alle har lik verdi. Om du lider i stillhet hjelper du ingen og absolutt ikke deg selv. Du fortjener å ha det bra 🩷

Medlemmer i Vulvaforeningen har rett til 1 time gratis konsultasjon hos Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell