Hva er vaginisme?

Vaginisme handler om at musklene i bekkenbunnen trekker seg sammen uten at du kan kontrollere det, særlig når noe skal føres inn i skjeden. Dette kan gjøre at samleie blir vanskelig å gjennomføre eller umulig, og at det blir vanskelig å gjennomføre en gynekologisk undersøkelse eller bruke tampong. Ofte utvikler man samtidig smerter, som kalles vulvodyni. 

Tilstanden kan være medfødt, men oppstår ofte etter en smertefull opplevelse eller i forbindelse med stress, angst eller andre belastninger. Selv om det ikke er farlig, kan det påvirke både seksualitet, selvfølelse og forhold.

​

Symptomer på vaginisme

• Ufrivillig stramming av musklene i skjedeinngangen 

• Vansker med å ha vaginalt samleie 

• Frykt eller angst for vaginal penetrasjon 

• Problemer med å bruke tampong eller gjennomføre gynekologisk undersøkelse 

 

Hva annet kan det være?

Det finnes flere andre tilstander som kan gi lignende symptomer som vaginisme. En av de vanligste er provosert vulvodyni, som gir smerter ved berøring av skjedeinngangen. Det kan også skyldes infeksjoner som sopp eller bakteriell vaginose, tørrhet i skjeden, eller fysiske forhold som arrvev etter fødsel eller kirurgi. Det er viktig å få undersøkt hva som er årsaken for å kunne få riktig behandling.

Når bør du oppsøke helsehjelp?

Dersom du kjenner på ubehag, smerter eller stramming når noe skal føres inn i skjeden, bør du ta kontakt med lege, jordmor eller annen fagperson. Det gjelder også hvis du har unngått samleie eller gynekologisk undersøkelse på grunn av plagene. Det er lurt å søke hjelp tidlig for å komme raskere i gang med behandling og få støtte.

 

Årsaker til vaginisme 

Årsaken til vaginisme varierer fra person til person. Noen har hatt en smertefull seksuell erfaring, mens andre opplever frykt eller spenninger knyttet til sex uten en konkret hendelse. Negative tanker om egen kropp, tidligere overgrep, eller bekymring for smerter er vanlige bakenforliggende faktorer. Det er også vanlig at psykiske belastninger, som stress eller angst, forverrer tilstanden. Ofte er det en kombinasjon av fysiske og psykiske faktorer.

Risikofaktorer og forebygging av vaginisme

Det er ikke alltid mulig å forebygge vaginisme, men det kan hjelpe å ha kunnskap om egen kropp og seksualitet. Faktorer som kan øke risikoen, er blant annet tidligere smertefulle erfaringer, mangel på trygghet i seksuelle situasjoner, og manglende kunnskap om underlivet. En åpen og trygg dialog om sex og kropp i ungdomsårene kan bidra til å forebygge utrygghet og spenninger senere.

Utredning og diagnose av vaginisme 

Diagnosen stilles gjennom samtale med lege eller jordmor. De vil spørre deg om når symptomene oppstår og hvordan du opplever dem. En gynekologisk undersøkelse kan være nyttig, men den gjennomføres kun hvis du føler deg trygg. Ofte er det nok med en grundig samtale, og behandlingen tilpasses basert på hva du forteller. 

Behandling av vaginisme 

Behandlingen tilpasses deg og kan inneholde flere ulike tiltak. Det kan være nyttig med samtaleterapi hos psykolog eller sexolog. Fysioterapi med fokus på bekkenbunnen kan hjelpe deg å bli kjent med musklene og lære å slappe av. Noen har også god hjelp av å bruke vaginale dilatorer for å trene på innføring i trygge omgivelser. Informasjon og trygghet rundt kropp og seksualitet er en viktig del av behandlingen. 

 

Selvhjelp og råd ved vaginisme 

Du kan gjøre mye selv for å mestre vaginisme. Les deg opp på hva tilstanden handler om, og vit at du ikke er alene. Åpenhet med partneren din kan gjøre situasjonen lettere å håndtere. Det kan også være nyttig å øve på avslapning, pusteøvelser og gradvis tilvenning med berøring i eget tempo. Ta ting i ditt eget tempo og vær tålmodig med deg selv.

Prognose ved vaginisme 

Mange med vaginisme blir helt bra eller får det mye bedre med riktig hjelp. Det tar ofte litt tid, men med støtte fra fagpersoner og egen innsats er det gode muligheter for bedring. Jo tidligere du søker hjelp, jo lettere er det å finne en løsning som fungerer for deg.

 

Å leve med vaginisme

Vaginisme kan gå ut over både selvfølelse og nære relasjoner. Det er vanlig å føle seg frustrert, flau eller alene. Det kan være en god støtte å snakke med fagpersoner som kjenner til tilstanden, og eventuelt møte andre i samme situasjon. Å vite at det finnes hjelp, og at plagene kan bli bedre, gir håp og trygghet.