Voksen ensomhet – et oversett helseproblem

Skrevet av Beate warvik På vegne av Vulvaforeningen

Ensomhet blant voksne er en voksende folkehelseutfordring. Verdens helseorganisasjon (WHO) beskriver ensomhet som en av vår tids store helseutfordringer, på linje med andre samfunnsbetingede risikofaktorer. Langvarig ensomhet kan påvirke både psykisk og fysisk helse, øke risikoen for depresjon, stressrelaterte plager og redusert livskvalitet. Likevel er dette et tema mange skammer seg over, som om ensomhet er et tegn på personlig svikt –det er det ikke!

Det var lettere når man var yngre!

Vennskap kan være lettere å skape og vedlikeholde når man er yngre fordi hverdagen er full av naturlige møteplasser. På skolen tilbringer man store deler av dagen sammen med jevnaldrende, noe som gir kontinuitet og fellesskap uten at man aktivt må oppsøke det. Foreldre organiserer ofte lek, bursdager og aktiviteter som automatisk fører barn sammen. I tillegg er mange innmeldt i strukturerte fritidsaktiviteter der man møtes jevnlig og deler interesser. Når disse rammene forsvinner i voksenlivet, krever vennskap mer initiativ, tid og planlegging – noe som gjør dem både mer sårbare og viktigere å ta vare på.

Voksen ensomhet.

Å føle seg ensom handler ofte mindre om hvor mange mennesker man har rundt seg, og mer om fraværet av ekte tilhørighet og trygghet. Mange voksne opplever at vennskap glir ut, livssituasjoner endres, eller at det blir vanskeligere å skape nye relasjoner. I tillegg bærer mange på forestillingen om at man “ikke vil være til bry”. Denne tanken skaper avstand – ikke bare til andre, men også til muligheten for støtte. Jeg tenker at vi må minne hverandre på at inkludering starter med små handlinger: inviter, ta kontakt, og anta ikke at andre har det “travelt nok” eller “har noen andre”. For ofte er det nettopp personer som virker selvstendige og sterke som kjenner ensomheten mest.

Den kompliserte ensomhet

For kvinner med vulvalidelser kan ensomheten bli enda mer kompleks. Vulvasmerter er fortsatt tabubelagt, og mange kvier seg for å snakke om det selv med nære relasjoner. Kroppslig smerte, seksuelle utfordringer og skam kan skape en følelse av å stå alene med noe som påvirker hele livet – intimitet, parforhold, identitet og selvbilde. Når man bærer noe man ikke føler man kan dele, øker avstanden til andre. Det som hadde gjort mest godt – å bli sett og møtt uten dømming – er ofte det som føles vanskeligst å be om.

Derfor trenger vi en kultur der det å rekke ut en hånd, stille spørsmål, inkludere og dele sårbarhet er helt normalt. Ensomhet er ikke et personlig nederlag; det er et felles ansvar. Og ingen av oss er til bry for å ønske fellesskap.

Et fellesskap i vulvaforening er for noen veien ut av ensomheten.