Bruker historie om Livmorknute del 1.
- Beate Warvik
- for 12 timer siden
- 2 min lesing
Vi i vulvaforeningen fikk en forespørsel etter at vi oppfordret dere med ulike vulvalidelser hvor Leila lurte på om vi kunne tenke oss å dele Laila sin vei gjennom helsevesenet og de erfaringen hun gjør seg nå som hun har oppdaget at hun må ta stilling til en livmor knute som er blitt oppdaget. En tilstand som både blir litt usynlig og det finnes ikke så mye informasjon om. og selvfølgelig vil vi det.
Hvem er jeg ja? Jeg er Laila, jeg blir snart 43 år, gift med Lene, har ett bonusbarn og 2 pelsbarn (katter), jeg er utdannet snekker, men jobber som daglig leder i en erotisk butikk som heter Oss i Mellom, som holder til på Hamar. Jeg er født i vannmannens tegn sammen med min tvilling, jeg er lillesøster, datter, tante, kone, glad i mat, glad i dyr. ++++ Jeg har jobbet med å selge erotiske leker og seksual tekniske hjelpemidler siden 2012 og har opplevd at veldig veldig mange mennesker har problemstillinger etter sykdom, skade eller medfødt lidelse. Mange har problemer rundt sin seksuelle helse og det er lite åpenhet og mye tabu tematikk rundt temaet. Det er blitt bedre, men det er fortsatt en lang vei å gå.
Når jeg nå da fant ut at jeg hadde en livmorknute og at den knuten hadde vokst masse så prøvde jeg å google om knuter. Bortsett fra det som lå på sidene til sjukehus om de forskjellige operasjon alternativene så fant jeg lite. Jeg har jo snakket med flere de siste dagene og ukene. Noen har knuter selv, noen har fjerna livmor, noen har brent livmor, noen har fjerna litt andre har fjerna alt, noen har reparert etter fødsel, noen har fremfall. Så mange forskjellig diagnoser som er så normalt, men så lite personlig informasjon om hva, hvordan, hvorfor.
Jeg snakket med familien min med tanke på om skal jeg være åpen om det jeg skal gjennom. Skal jeg dele reisen med operasjon. Fjerning av livmorknute, potensielt livmor og kanskje eggstokker?
Så da bestemte jeg meg!! Jeg skal være åpen for at andre mennesker skal kunne se at dette her er vanlig og at dette er ikke noe skummelt å prate om! Jeg snakker med så mange mennesker som ikke har noen å prate med eller som ikke tør å prate om de problemstillingene de har. Daglig tenker jeg at dette er jo helt normalt og du er ikke alene! Dere skulle bare visst hvor mange som har samme diagnose, problem, utfordring, skade, lyst, tanke eller følelse. For veldig mange er nok dette sårt, vanskelig og kanskje ensomt. Siden jeg sitter med den informasjonen jeg gjør og jeg nå skal ut på den reisen jeg skal. Ja, da skal dere som har lyst, få lov til å bli med på dette. Så filter fritt som jeg klarer! Dette er ikke tabu og fullt lov til å snakke om!
